Christian Philosophy

Einsteins gudstro
Leiv Storesletten

Det er vel kjent at Albert Einstein var et religiøst menneske.
Men hvordan var hans gudsbilde?


Albert Einstein (1879-1955) er en av de største vitenskapsmenn som noen gang har levd. Han fikk en stjernestatus som ingen annen vitenskapsmann har oppnådd, verken før eller siden. Og det var med god grunn. Einstein oppdaget og utviklet relativitetsteorien, en teori som ikke bare revolusjonerte den klassiske fysikk, men også revolusjonerte vårt syn på universet. Han var også én var pionerene innen kvantefysikken, en annen ny og revolusjonerende fysikkteori som omhandler det som skjer på atomnivå.

I 2007 kom det en ny og meget grundig biografi om Albert Einstein, skrevet av Walter Isaacson. Boken kom i norsk oversettelse på Cappelen Damm i 2010. Denne biografien vier også et kapittel til Einsteins gudsbilde og tanker om religion. Denne artikkelen bygger fullt og helt på Isaacsons biografi og alle sitater er hentet fra denne.

Det er vel kjent at Einstein var et religiøst menneske. Han talte ofte om Gud, Vårherre eller ”Den gamle” i samband med sin forståelse av naturen og universet. Men var dette bare overfladiske talemåter eller lå det noe dypere bak. Hvorledes var hans gudsbilde? La oss se nærmere på dette.

Jødisk
Albert Einstein var født i 1879 i Ulm i Tyskland av jødiske foreldre. Til tross for sin jødiske bakgrunn, var de fullstendig irreligiøse, de fulgte ikke jødiske skikker og gikk ikke i synagogen, og faren kalte jødiske ritualer for ”gammel overtro”. Da Albert var seks år gammel og skulle begynne på skolen, brydde ikke foreldrene seg om at det ikke fantes noen jødisk skole i nærheten. Han gikk isteden på den store katolske skolen i nabolaget. Som eneste jøde blant 70 elever i sin klasse, fulgte han den vanlige opplæring i katolsk tro og han satte enormt stor pris på den. Ja, han ble så flink i religionsfaget at han hjalp andre elever med lekser i faget.

Da han fylte ni år, begynte han på en skole som var kjent for sin vektlegging av matematikk og naturvitenskap så vel som gresk og latin. Dessuten hadde skolen en lærer som kunne gi han og andre jøder undervisning i den jødiske tro. Til tross for foreldrenes irreligiøse holdning, utviklet Einstein raskt en lidenskapelig begeistring for judaismen. ”Han var så glødende i sine følelser at han på egen hånd overholdt jødiske religiøse påbud i alle detaljer”, fortalte søsteren senere. Han spiste ikke svinekjøtt og overholdt alle jødiske spiseregler og den tradisjonelle sabbaten, noe som ikke var enkelt når resten av familien nesten hadde forakt for slike påbud. Det blir fortalt at han til og med laget sine egne salmer til Guds ære, som han sang for seg selv når han gjekk hjem fra skolen.

Opprøret
Senere gjorde han opprør mot sin nesten ekstatiske religiøse fase. De neste tre tiårene sa han lite om saken. Men da han kom i femti års alderen, begynte han gjennom artikler, intervjuer og brev å gi klarere uttrykk for sin gudstro. Dette var en noe upersonlig, deistisk oppfatning av Gud. Som for de fleste mennesker ble troen på noe større enn en selv noe som preget ham i dypet av hans sjel. Dette kan illustreres ved følgende historie fra et middagsselskap i Berlin, der en gjest gav uttrykk for sin tro på astrologi. Einstein lo og kalte det ren overtro. En annen gjest tok da ordet og talte like nedsettende om religiøs tro. Tro på Gud var like mye overtro, sa han. Verten prøvde å stagge ham ved å påpeke at Einstein var religiøs. ”Det er ikke mulig!”, sa den skeptiske gjesten og snudde seg for å spørre om han virkelig var religiøs. ”Ja, De kan kalle meg religiøs”, svarte Einstein rolig. ”Hvis man med våre begrensede midler forsøker å trenge inn i naturens hemmeligheter, så vil man finne at det bak alle de lovene og forbindelsene man kan oppdage, er noe underfundig, uhåndgripelig og uforklarlig. Ærefrykt for denne kraften bak alt vi kan fatte, er min religion. I så måte er jeg religiøs”.

Jesus
Like etter sin femti års dag ga Einstein et åpenhjertig intervju om sin tro og religiøse tankegang. Han ble blant annet spurt om i hvilken grad han var påvirket av kristendommen.
”Som barn fikk jeg undervisning både i Bibelen og Talmud. Jeg er jøde, men jeg er betatt av nasareerens lysende skikkelse”. Aksepterer De Jesu historiske eksistens, ble han spurt. ”Ubestridelig! Ingen kan lese evangeliene uten å føle Jesu virkelige nærvær. Hans personlighet pulserer i hvert ord. Ingen myte er fylt av et slikt liv”.

Han ble også spurt om han trodde på Gud. ”Jeg er ikke ateist. Spørsmålet er for stort for våre begrensede sinn. Vi befinner oss i samme posisjon som et lite barn som kommer inn i et enormt bibliotek fullt av bøker på mange språk. Barnet vet at noen må ha skrevet disse bøkene. Det vet ikke hvordan. Det forstår ikke språkene de er skrevet på. Barnet aner en gåtefull orden disse bøkene er oppstilt på, men vet ikke hva den består i. Det synes jeg er den holdning selv det mest intelligente menneske bør innta overfor Gud. Vi ser at universet er forunderlig ordnet og overholder visse lover, men forstår bare dunkelt disse lovene.”

Motstander av ateismen
Gjennom hele sitt liv avviste han konsekvent beskyldningen om at han var ateist. “Det er folk som sier at det ikke finnes noen Gud”, sa han til en venn. “Det som gjør meg virkelig sint, er at de siterer meg til støtte for slike oppfatninger”. Til forskjell fra andre berømte vitenskapsmenn som Sigmund Freud og Bertrand Russel, følte Einstein aldri trang til å snakke nedsettende om de som trodde på Gud; isteden snakket han gjerne nedsettende om ateister. “Det som skiller meg fra de fleste såkalte ateister, er en følelse av den største ydmykhet overfor de uoppnåelige hemmelighetene bak harmonien i kosmos”, forklarte han (i brev til Joseph Lewis i 1953).

Einstein var faktisk tilbøyelig til å være mer kritisk mot gudsfornekterne, som han syntes å mangle ydmykhet eller følelse av ærefrykt, enn mot troende. “De fanatiske ateistene”, forklarte han i et brev, ”er som slaver som fortsatt kjenner vekten av sine lenker, som de har kastet av seg etter hard kamp. De er skapninger som – i sin forakt for tradisjonell religion som ‘opium for folket’ – ikke kan høre sfærens musikk”.

Determinist
Da Einstein så ble spurt om han delte den jødiske tro, svarte han at han var determinist. Han trodde ikke på menneskets frie vilje. Dette er et brudd med jødedommen. ”Jeg er inspirert av Spinozas panteisme, men jeg beundrer hans bidrag til moderne tenkning enda mer fordi han er den første filosofen som betrakter sjelen og kroppen som ett og ikke som to adskilte ting”. En annen gang han ble spurt om han trodde på Gud, svarte han: ”Jeg tror på Spinozas Gud, som åpenbarer seg i den lovbestemte harmoni i alt som eksisterer, men ikke på en Gud som beskjeftiger seg med menneskehetens skjebne og gjerninger”. Dette svaret vakte reaksjoner. En del religiøse jøder bemerket for eksempel at Spinoza i sin tid var blitt utstøtt fra den jødiske menigheten i Amsterdam fordi han trodde dette, og han var også blitt fordømt av den katolske kirke.

Bønn
Ei lita jente i sjette klasse på en søndagsskole i New York stilte spørsmålet på en litt annen måte: ”Ber vitenskapsmenn?”. Einstein tok henne på alvor og svarte: ”Vitenskapelig forskning bygger på den tanke at alt som finner sted, er bestemt av naturlovene, og dette gjelder også for menneskers gjerninger. Av den grunn vil en vitenskapsmann neppe være tilbøyelig til å tro at begivenheter kunne la seg påvirke av bønn, dvs. av et ønske rettet mot et overnaturlig vesen”. Men det betydde ikke at det ikke fantes en allmektig Gud, en ånd større enn vår egen. Og han forklarte den vesle jenta: ”Selv en som seriøst beskjeftiger seg med vitenskapelig arbeid, blir overbevist om at en ånd manifesterer seg i universets lover – en ånd som er enormt overlegen menneskets, og en som vi med våre beskjedne evner må føle oss ydmyke overfor”.

Vitenskapsmannen
Hvordan var så forholdet mellom hans religiøse tro og hans vitenskaplige virke? For Einstein preget og inspirerte troen hans vitenskaplige arbeid, snarere enn å stå i strid med det. ”Den kosmiske religiøse følelsen”, hevdet han, ”er den sterkeste og edleste drivkraft for vitenskapelig forskning.” I en stor tale han holdt på en konferanse i New York hevdet han at ”Vitenskap kan bare skapes av dem som er fullstendig gjennomtrengt av streben etter sannhet og erkjennelse. Kilden til denne følelsen har imidlertid sitt utspring i religionens sfære.” Talen ble førstesidestoff og hans fyndige konklusjon ble berømt: ”Situasjonen kan uttrykkes med et bilde: Vitenskap uten religion er halt, religion uten vitenskap er blind.”

Om forfatteren